Vietnamesere flest har et utrolig forhold til sin nære historie, deres fortid er så full av sår og arr at de verken har tid eller råd til å klø på dem. Hvor ellers i verden finnes denne viljen til å akseptere det uavvendelige, og å glemme det ufordøyelige? I hverdagen er smilet ikke langt unna hos kvinnene i bambushatter som feier i Saigons parker, eller hos sykkeldrosjekuskene som navigerer deg langs skyggefulle alléer, forbi franske kolonivillaer eller en rundt en nedrustet amerikansk tanks innhyllet i hvite jasmin- og frangipaniblomster.

Landsbylivet står frem som en blanding av pastoral harmoni og et fargesprakende crescendo av folk som alltid har noe de mener du absolutt trenger: Irrgrønne papayaer, en kvinne i purpurrød kjortel som fallbyr et teppe vevet i fiolett og skimrende oransje, pasjonsfruktens og granateplenes uimotståelige kulører.

Vietnam er et gammelt rike og et nytt land: En tredel av befolkningen er under 25 år og vitaliteten er smittende.